Søppel i Rør uten problemer

Søppel i Rør uten problemer – gode erfaringer i Austbygdi i Telemark. Noen anmerkninger til artikkelen;

La meg innlede med å gi en stor honnør til teknisk etat og politikerne i Tinn kommune som med stort mot trosset den generelle negative innstillingen til kverner som hersker i fagmiljøet og gav klarsignal til prøveprosjektet. Det oppsiktsvekkende resultatet viser med all tydelighet at de påståtte ulempene som kverner ville medføre norske avløpsanlegg er i det minste betydelig overdrevet. Dersom disse fagfolkene ikke kan forklare resultatene av dette forsøket, hvorfor skal vi høre på dem når de hevder at kvernene er en uting? At de bør forbys?

Resultatene viser nok engang at det er på høy tid med en aldri så liten oppjustering av kunnskapene. Hvordan kan slammengden reduseres med 60 % til tross for at det tilføres mer organisk materiale?

De som vet svaret har ingen problemer med å anbefale løsningen
( vi vet svaret ! ), mens de som ikke vet, vil lett avvise resultatene og peke på at målingene må være feil, at ukjente faktorer må ha bidratt til resultatene, de tviholder på sin skepsis istedenfor å forsøke å forstå hva som egentlig skjer. Ingen, ikke engang dem selv, må tro at de mangler grunnleggende kunnskap. Resultatet er altfor ofte at de avviser løsningen, - en løsning som kan gi en stor samfunnsøkonomisk gevinst og bidra til en mer brukervennlig og vellykket kildesorteringsordning.

Anmerkninger til artikkelen

”Totalt økte utslippet av organisk stoff med 35 %,..” – Dette stemmer bra med hva vi visste fra før. Generelt kan man forvente at mengden organisk stoff i avløpsvannet fra husholdningene vil øke med ca. 100 % og at omtrent en tredje del av dette forekommer i oppløst form. Ved forholdsvis kort oppholdstid i avløpet og i renseanlegget (typisk for kjemiske renseanlegg) vil bare en mindre del av dette rekke å brytes ned før det slippes ut i resipienten. Dette kan synes uheldig, men det er i hovedsak tre faktorer som gjør at miljøpåvirkningen blir minimal;

1. Her dreier det seg om et kjemisk renseanlegg, slike anlegg velges i utgangspunkt bare når resipienten har tilstrekkelig god selvrensningsevne med hensyn til organisk stoff. Derfor vil økningen det her er snakk om, 35 %, kun ha en miljømessig marginal (ikke målbar) effekt på resipienten.
   
2. Utslippet av organisk stoff fra matavfallskvernene består av oppløste karbohydrater (sukkerstoffer), disse brytes raskt ned til CO2 og vann, CO2’en bidrar til raskere algevekst og med det, opptak av oppløste næringssalter (fosfor og nitrogen). Når algene dør synker de til bunns og drar næringssaltene med seg, resultatet er et renere vassdrag.
   
3. En annen effekt av utslippet er at karbohydratene bidrar til bakterievekst og med det til opptak av fosfor og nitrogen, også disse bakteriene vil felle til bunnen og dra næringssaltene med seg.

Derfor er det helt riktig som Jørund Ofte, fra Tveiten AS, påpeker at kun i marginale tilfeller vil det være nødvendig å innføre et biologisk rensetrinn i eksisterende kjemiske renseanlegg. Mest sannsynlig ville slike anlegg stå i ”fare” for å måtte oppgraderes uansett om kverner innføres eller ikke. Derfor kan man heller ikke tilskrive eventuelle kostnadsøkninger til kvernene, - et argument som ofte brukes mot løsningen.

”Eksisterende avfallsordninger med langsiktige kontrakter for henting og deponering av matavfall for kompostering, er en begrensende faktor.” - ??? Dette er jeg ikke enig i. Langsiktige kontrakter og godt innarbeidene kildesorteringsløsninger er ikke noe hinder for innføring av kverner, det er snarere en forutsetting for en vellykket innføring. En kommune som har en veletablert kildesorteringsordning for matavfall, har den fordelen at den kan ta seg bedre tid til å innføre kverner enn en kommune med hastverk.

Med unntak av mindre kommuner vil det nødvendigvis ta noen år å innføre kverner, altså må kommunen ha et alternativ for de husstander som ennå ikke har kverner. Dessuten vil eksisterende komposteringsløsninger ikke bli overflødige så lenge det fortsatt finnes hage- og parkavfall (over 90 % av den ferdige komposten består av nettopp hage- og parkavfall.). Slammet fra renseanleggene kan også komposteres sammen med dette avfallet, og med langt mindre luktulemper enn når matavfall komposteres. Komposten holder dessuten en meget høy kvalitet. God tid og en godt planlagt innføringsstrategi er garantien for at kverner ikke vil overbelaste renseanlegget eller skape uforutsette ulemper.

”Og ikke minst er tilstanden på avløpssystemet avgjørende.”
– Av utsagnet kan man få inntrykk av at kommunen MÅ ha et usedvanlig godt avløpssystem før de kan tillate bruk av kverner, jeg tror ikke det var det Ofte mente. Det er selvsagt en fordel om kommunen har et ”plettfritt” avløpssystem, men det er på ingen måte en forutsetting for at kverner skal kunne taes i bruk. Det som derimot er en forutsetting, er at kommunen har styringen over innføringen, slik at kverner kun innføres i de områder kommunen selv vurderer som gode nok til at ekstrabelastningen fra kvernene ikke vil utgjøre noen teknisk eller miljømessig ulempe. Og at driftserfaringene fra renseanlegget bekrefter at innføringsraten ligger innenfor forsvarlige rammer. Med andre ord, innføringen av kverner må koordineres med utbedringsplanene kommunen har vedtatt. Altså har ingen kommune som tar innbyggerne og miljøet på alvor grunn til å forby bruken av kverner.

Men hvordan skal kommunen regulere bruken av kverner uten å innføre forbud? Vi foreslår 3 tiltak:

1. Tilskudd til anskaffelse og montering av kvern. Alle som er tilknyttet en godkjent avløpsordning (etter kommunens vurdering) vil være berettiget et kommunalt kverntilskudd, størrelsen bestemmes av kommunen (vi anbefaler ca. 1500 kr) og dekkes via en økning av avløpsgebyret eller renovasjonsavgiften (f.eks. 300 kr i 5 år). Siden alle etter hvert vil være berettiget dette tilskuddet vil ordningen være rettferdig og selvfinansierende.
   
2. Alle tilknyttet en godkjent avløpsordning vil være berettiget en redusert renovasjonsavgift tilsvarende ordningen for hjemmekompostering (opp mot 50% er ikke uvanlig).
   
3. De som monterer kvern utenfor godkjente avløpsområder, må betale et ekstra avløpsgebyr (f.eks. 500 kr/år). Beløpet refunderes dersom ingen skader, ulemper eller merkostnader registreres innen kommunen får utbedret avløpsforholdene og godkjent området for kvernbruk.

Vi mener disse tre tiltak vil være tilstrekkelig for at kommunen skal kunne regulere bruken av kverner på en effektiv måte fram til avløpsforholdene holder den stand den var ment å ha for alle av kommunens innbyggere.

Forbud gagner kun sløve kommuner og rammer uskyldige innbyggere som må slite for en dyr, uhygienisk og uhensiktsmessig kildesorteringsordning.

” Uklarheter i regelverket skaper usikkerhet om kostnadene ved innføring av matavfallskverner.” – Jeg kan ikke se at regelverket har noe med kostnadene ved innføring av kverner. At regelverket er uklar får være en sak for byråkratene, når det gjelder kostnadene ved innføring av kverner, mener vi at det er galt å inkludere anskaffelses og monteringskostnadene, gitt at det finnes så mange kverntyper på markedet og at monteringen ofte kan gjøres av ufaglærte (mange kan montere den selv). Strengt tatt trenger man ikke engang en kvern for å kunne putte matavfall i avløpet. Følgende artikkel tar opp denne problemstillingen; Kvernen - for bekvemmelighets skyld

Jeg merket meg at ikke alle syntes kvernvalget var den beste, - de klaget i alle fall på støy. Dette er en av problemstillingene jeg tar opp i artikkelen ”Bør kommunen kjøpe kverner?”, der jeg forklarer hvorfor kommunen ikke bør gå til innkjøp av kverner på vegne av innbyggerne (det kan av enkelte, - spesielt de som er misfornøyd, betraktes som overformynderi, og sløsing med folks penger.). Dessuten er det ikke sikkert at forbrukerrådet eller konkurransetilsynet finner slike tiltak helt uproblematiske.

Hva kan vi lære av Tinn-prosjektet som vi ikke visste fra før?

Egentlig ingenting. At tilførselen fra kvernene ikke skaper problemer for kjemiske renseanlegg er godt dokumentert fra mange andre anlegg og kanskje best i Surahammar kommune i Sverige. Dessverre er erfaringene fra Surahammer hittil blitt oversett av den norske fagekspertisen (kanskje fordi de ikke kan forklare hva som egentlig skjer, eller kanskje fordi det koster dem for mye å innrømme at de tok feil). Faren er nå at erfaringene fra Tinn også vil bli oversett.

Man trenger ikke være en kjemiker for å lese en kjemibok, der vil en finne forklaringen for hvorfor kjemikalieforbruket ikke påvirkes av matavfallet. Men når man er så sikker på at det gjør det, hvorfor åpne en bok? Tilsvarende trenger man ikke være mikrobiolog eller biokjemiker for å lære om bakterier, metabolisme og enzymer, den som leter vil finne svaret mellom permene til en lang rekke pensumbøker. Vi trenger bare å anvende grunnleggende naturfagskunnskap for å forstå hvorfor slammengden ble redusert.

Hvorfor gikk slammengden ned?

Problemet med å anvende enkel matematikk til denne problemstillingen er at man overser effekten av biologiske prosesser. Slammet består av delvis nedbrutt organisk materiale, gitt tilstrekkelig tid vil alt brytes ned til CO2 og vann. Renseanlegget fanger opp slam, og blant annet vil oppholdstiden i slamlagret bestemme hvor mye slam renseanlegget produserer. Dess lengre oppholdstid dess mindre slam vil anlegget produsere. Når slamlagret i tillegg er luftet (som ved Austbygdi) vil dette kunne sammenliknes med en våtkomposteringsprosess, dess lengre oppholdstid, dess mindre ”kompost” blir det igjen.

Så tilsetter man oppmalt matavfall og slammengden går ned, hvorfor?

La oss først forutsette at alt matavfall ender opp i slamlagret. Matavfall er ufordøyd slam, det består i hovedsak av lett nedbrytbart organisk stoff, når dette matavfallet forekommer som finoppmalte partikler utspedd i en slammasse bestående av sultne bakterier, kan man med rimelighet forvente at mesteparten vil bli spist opp i løpet av forholdsvis kort tid (innen ett døgn).

Men noe blir igjen, ikke alt matavfall brytes ned like raskt, så hvorfor går slammengden ned? La oss først se nærmere på hva den forventede økningen burde ha vært. Dersom vi forutsetter at 10-15% av den maten vi handler ender opp i kverna og at nedbrytningen i slamlagret tilsvarer nedbrytningen i vårt tarmsystem, burde slammengden også øke med 10-15%.

Ledningsnettet;

På innersiden av avløpsrørene finnes et slimlag, denne kan fange opp matpartikler og bryte dem ned på stedet. Betydningen av denne effekten kan være betydelig, det er dokumentert at avløpsnettet kan bryte ned over 50 % av mengden organisk stoff som tilføres, innen det når renseanlegget.

Økt bakterieaktivitet:

Bakteriene i avløpsnettet og i slamlagret er vanligvis forholdsvis ”sløve”, dette skyldes en naturlig beskyttelsesmekaniske som trer i kraft når næringstilgangen reduseres til et nivå som ikke lenger er gunstig for å opprettholde bakterieveksten, de går inn i en slags dvaletilstand. Under denne dvaletilstanden stopper produksjonen av enzymer nesten helt opp og stoffomsettingen inne i bakterien reduseres til et minimum. På denne måten kan de overleve (i mange år) til næringstilgangen engang øker igjen.

Ved tilførsel av oppmalt matavfall, ”våkner” bakteriene til liv igjen, de begynner å skille ut enzymer som bryter ned store organiske molekyler til mindre molekyler som kan trenge igjennom celleveggen og forsyne bakterien med næring. Resultatet er at matavfallet omdannes til CO2 og vann, men ikke bare det, enzymene skiller ikke mellom matavfall og slam, og når de er ferdig med å bryte ned matavfallet går de til angrep på slammet (egentlig skjer disse prosessene samtidig). Derfor reduseres også slammengden.

Man kan godt si at næringsstoffene i matavfallet stimulerer bakteriene til å framskynde nedbrytningen og omdanningen av slammet til et stabilt og attraktivt kompostprodukt.

Konklusjon:

Under gunstige forhold kan slammengden reduseres til tross for at man tilsetter mer stoff i form av oppmalt matavfall. Dette er nøyaktig hva mange septiktankbrukere har opplevd gjennom mer enn 60 år. Dette er ikke noe nytt, det er kanskje bare lite forstått.

Utredingens tid er forbi

Så, var prøveprosjektet i Tinn nødvendig? Nei, vi har allerede den kunnskapen vi trenger. Utfordringen ligger i planlegningen og gjennomføringen av kverninnføringsprosjektene, i å ta tilstrekkelig hensyn til lokale begrensninger og muligheter. Dette er en oppgave for kommunene, min jobb er å bidra til å gjøre denne oppgaven litt lettere for de av dem som er modig nok til å ta utfordringen.

Om noe, så var prøveprosjektet i Tinn verdifull fordi det demonstrerer nok engang at erfaringene fra en kommune ikke automatisk lar seg overføre til en annen. Renseanlegget er forskjellig, belastningen er forskjellig, avløpsnettet er forskjellig, klima er forskjellig, osv.

Dersom en kommune bestemmer seg for å innføre kverner vil disse rapportene ha en svært begrenset verdi, for utfordringen for kommunen er uansett den samme; å tilrettelegge avløpssystemet best mulig for å takle ”nykommeren”; at innføringsraten koordineres med en gradvis endring av renovasjonstjenesten; at eventuelle problemer som måtte oppstå underveis løses på en hensiktsmessig måte; og at utslippskravene overholdes.

De som krever nye prøveprosjekter har rett og slett ikke forstått problemstillingen, de sløser med folks penger og tid.

Gaute Adler Nilsen

Meld deg på vårt nyhetsbrev! - Klikk her!

Hovedside | The Logic Cycle | Matavfallskverner | Miljøløsninger | Produkter | Artikler | Om oss

Spørsmål, kommentarer og forslag kan E-postes til KVÆRNA G.A.Nilsen, Bringebærveien 2, N-7600 Levanger Copyright © 2004 KVÆRNA G.A.Nilsen.

Tel: +47 74 08 30 61 Mob: +47 905 77 044 Fax: +47 74 08 33 62